Noen som venter på meg...

Som ventet våknet jeg sent i dag. Først våknet øynene, så våknet ikke kroppen før tre timer etterpå. Jeg fikk kjørt ting til sekretariatet og vært innom Várdobáiki for å få en oversikt over økonomien. Som en veldig sen lunsj har jeg spist "Extra Drops" som jeg tror er laxerende... Huhm... Ordentlig mat hadde vært noe.

Kan noen Børner der ute passe på at det kommer mat til meg, ellers blir kinnbeina ennå høyere og markant til Márkomeannu!!?

Sitter på Várdobáiki nå, og jeg tror ikke jeg er alene. Jeg hører stadig lyder ute i gangen, og når jeg roper: "kæm e det?" er det ingen som svarer, det blir helt stille. Og når jeg har fått roet nervene kommer lyden igjen.

Issa og Susanne har sittet sammen med meg en stund her. De jobber seg svette i ørene på leting etter vakter og andre frivillige til Márkomeannu. Jeg synes de er dyktige, for det er sannelig litt av en jobb. Og jobben blir ikke enklere når flere og flere velger å ikke ville bidra til den lokale happeningen, men heller vil betale seg inn for å kunne kose seg og ha fri hele helgen. Jeg skal fortelle dere som velger å ikke å jobbe, at livet som frivillig er herlig: først tenker man: "ååå, ska æ gidde detta". Så gjør du det, og etterpå, når du ser utover folkemengden som myldrer rundt på Gállogieddi kan du tenke: "TÆNK, utn mæ hadde ikkje detta vært mulig!" En fantastisk herlig rus som anbefales på det sterkeste!

Mat, mat, mat. Kassapparat som står på trappen til sekretariatet og vil inn, men jeg har nøkkel. Gjøglere som vil se an hvor lina kan strekkes opp på Gállogieddi. Dansere som venter på "boomblaster". Her sitter den som de alle venter på. Når jeg endelig har fått den kontrollen jeg ønsker idag, da er nok alle dratt sin vei...

Der ringte Issa. Hun venter også på meg. Jeg må pakke sammen sakene, svare på de mailene som jeg så nettopp tikket inn og kjøre pent avgårde.