Takketale og skrytebloggen

Beinene skriker etter å få ligge vannrett. Øynene mine synes å sovne innimellom mens jeg kiker på pc skjermen. Og merker allerede nå, etter bare to setninger, at dette burde kjøres korrektur på før jeg trykker publiser innlegg.

Jeg ville egentlig bare komme meg hjem og få søvn, men jeg kan ikke dra før jeg har fått sagt hvor utrulig glad jeg er idag og det har jeg vært hele helgen. Jeg er så lykkelig. Og hadde dette vært facebook skulle jeg tatt en slik en "Beatrice Fløystad e så superfornøyd".

Til alle dere som har stått på hele helgen, og før denne helgen, og idag. Dere skal vite det at det dere har gjort det er å skape en festival for alle og enhver, og ikke minst har dere gjort at det har gått knirkefint for seg.

Jepp, skrytebloggings idag. Men fy flate som folk har stått på. Og fy flate så gårre sliten man er. Og det er så gull verdt det når det, til nå, kun har kommet positive tilbakemeldinger. Bortsett fra litt grisekjøring i bakken og at Andreas syntes det var litt mye rot på campen i dag, så er det bare kommet hyggelig tilbakemeldinger.

Og vi klarte jammen meg rekord i nedrydding!!! TENK, første gang ever at det har skjedd! Og så koselig som det va. Kake og kaffe blei det, og masse brus fra backstage og potetgull i fra kiosken. Njam, njam. Men NJAM så godt det var med ordentlig middag i dag, med poteter og gulrøtter.

Kjæmpeklæm til alle i styret, til staben, til duodjidamene og mennene, til alle frivillige, Lydteamet gutta, konfransierene, instruktørene, artistene, publikumet, til ALLE!

Nå tar jeg sannelig kveld! :-)))

Kæm e du? Ska du ligge hær?

Tobias på stranda i Russvika, Mybklebostad

hvor Nuoraidmeannu finner sted.

Så var første del av bursdagsgavene til Márkomeannu åpnet. Og ingen andre enn selveste Håvard Larsen var i den pakken. Og jeg må bare si det med det samme; for en fantastisk koselig mann! Han fortalte meg masse om knivene, hvordan de var laget, innskjering av mønster og vi fikk også tid å snakke om bildene hans før selve åpningen. Det er kjempe synd at han ikke kommer til å overvære festivalen. Det hadde nemlig vært veldig staselig.

I år er første året jeg noen gang har hatt tid å delta på volleyballturneringen. Eller tid og tid, det er noe man tar og jeg tok det da. Men telefon tok ikke en en volleyball pause, den ringte ustanselig. Men det betyr bare at alt er som normalt :-) Vi kom til å møte Myrnesguttene i semien, og sjaise det var litt av et jammer på de guttene. Men forstod etterhvert at det var jeg selv som hadde startet krigen her inne på bloggen min. Vi tapte tredje runde med noen usle poeng, men det var så verdt det, så sinnsykt verdt det. Cato danset magedans til oss mens han nynnet og geipet. Og så glad jeg ble. Kunne ikke vært foruten det øyeblikket!

Etter å ha tilbrakt kvelden på sekretariatet, og fått en oversikt over praktiske gjøremål som gjenstår i fra praktisk-og arrangementsteknisk gruppa, er jeg nå vel hjemme. Pappa er på Myklebostad og overnatter sammen med den kjekke instruktøren André; Det er jo Nuoraidmeannu-camp til i morgen. Og mamma hadde lagt seg. Allikevel kunne jeg ikke dy meg å stikke hodet innom rommet for å si hei. Hun bråvåkner da og ut av munnen kommer følgende ord: "Kæm e du?" Vettaskremt rygger jeg noen skritt og hun får summet seg. "Jeg skal ligge her i natt" sier jeg. "Skal du ligge her på pappa si sia?" "Øhhh, nei, på rommet mitt". Jeg trør nedover trappa, møter en logrende Ronja uten vann i skåla, det måtte jo selvfølgelig fikses før jeg banket på døra til svigerbrudern. "Hei, ka du gjør?" Han ser film og spiser potetgull. Jeg får sagt at jeg skal ligge her i natt hvorpå han svarer: "Ska du ligge her? På sofaen dær borte?" Får også denne gangen sagt at jeg gjerne tar mitt eget rom. Hva er det med dem da? Har det skjedd noe med folka hjemme mens jeg har jobbet Márkomeannu? Eller har jeg blitt tynnere og shabbyere etter lange netter slik at jeg ikke lenger er gjenkjenbar?

I morgen er en ny dag, og den starter forsåvidt om seks timer. Da skal 15 barn mellom 7-12 år utover til Myklebostad å buldre. Og blant dem er mitt tantebarn som ble hekta etter den gangen jeg tok han med meg utover dit.

Tobias buldrer høyt. Under står storesøster
og "spotter"

Frivillig glede og frivillig smærrrte!

Forrige tirsdag skjedde det; Runar ringte inn en melding om at idag drar vi på kino. Jeg sier jeg blir med, og spørr hvem flere som blir med. Han blir med, hun blir med, dem blir med, ringer du dem, så ringer jeg dem, og så kjører vi Márkomeannus biler. Program og bookingsjefen booker billetter til 14 stykker på rad 20 på Harstad kino, og vi skal alle se Harry Potter. Biler blir fylt opp etter geografiske bestemmelser. Og kinoen i Harstad kan for en kveld sammenlignes med bygdekino.

Minnes jeg ikke helt feil så er det storlavvoen som blir diskutert og stønnet opp dagen etter kinobesøket. Knallvær og vi er sjokkerte over at vi faktisk ikke trenger å være så veldig mange personer allikevel for å sette den opp. Åja...good to know! Ivrige fedre som kommer opp og får se lavvoen har blitt snytt for sommerens markaløft.

Fornøyd over egen innsats nytes ennå en kopp kaffe. Og den store "Nattønske tour'n 09" er under planlegging. I fjor endte vi opp i Gratangen etter å ha kjørt innom alle utenkelige småsteder og markert oss med plakater. I år hadde Ellen allerede vært på de stedene. Det eneste sikre vi nå viste før turen tok til var at en Bjerkviking såklart stod på menyen.

Turen gikk helt til Kjeldebotn. Og det er et umåtelig vakkert syn å se ildsjelene bak Márkomeannu fortsatt stå på for babyen sin. Om noen synes Cato ser lite engasjert ut på bildet, så er det absolutt korrekt. Men Sigbjørn derimot, han tok fullstendig av! Sjokkert så jeg Sigbjørn hoppe lekende lett ut av bilen med stiftepistolen i ene handa og plakaten i andre. Vel, hoppende og lekende var kanskje en overdrivelse: Stress er farlig! Men tru meg, han imponerte med sin iver på denne turen.

Før det følger en bildeserie av "Sigges Tour 09" kommer et lite tilbakeblikk til da Titanic sank. Leonardo De Balto og Cate Siggy fikk seg et romantisk øyeblikk da sola laget fine farger bak fjellene i markebydga som synes på andre siden av Ofotfjorden.

Sigges Tour 09

Vel tilbake i kjerneområdet for markasamene venter det sedvanelige Márkomeannu livet, som for mange betyr telefonringing, papirarbeid, utskrifter, men ikke minst også sosialt samvær sammen med folkene som betyr noe for deg og som jobber i samme retning som deg. Uten all latteren og kaffeslabarasket hadde ikke Márkomeannu vært det den er. Og uten Sigbjørn og Cato og dere andre fra Stuornjárgga Sámenuorak i 1999 hadde vi kanskje idag ikke kunnet vært så innmari stolte over den markasamiske kulturen.

Med det flotte arbeidsbildet sier jeg GOD NATT og sov fantastisk godt alle dere som er med på å dra lasset mot det 10'ende Márkomeannu.

Og jeg avslutter dagens blogging med at "Nattønske Tour'n 09" selvfølge endte i en skrikende smærrte! Og smærten denne gangen var tyngre å komme over enn turen i fjor. Turen i fjor endte tross alt med sydis i midtnattssol. Turen i år endte med en snorkende sjåfør, en gal professor bak rattet, en skrikende angst fra baksetet og sang quiz til forfatterens store glede i forsetet. Best: Vi fikk heile 3 nattønsker på radion, og til og med en ønskelåt. Ikke verst!

knivslag og slaget mellom bygdene

Det er fortsatt 2 dager igjen (det er bra at det fortsatt er det). Nede på Várdobáiki er det nettopp kokt kaffe, skrømtene har begynt å pekke i taket og det ringer stadig hyggelige folk og lurer på diverse.

Om to dager ankommer Håvard Larsen Márkomeannu med sin kunst. Og 5 timer etter at han er kommet åpner vi hans utstilling. I fjor var hovedutstilleren så heldig å ha en egen vakthund. Og ikke hvilken som helst vakthund, men selveste Márko, som har fått navnet sitt etter Márkomeannu. Forholdet vårt kom til å utarte seg nokså turbulent; Under åpningen av hovedutstillingen ble ikke Márko nevnt med et eneste ord av meg, og Márko fikk heller ingen festivalarmbånd av meg. Dette glemte ikke Márko og bildet av Márko er ganske likt slik Márko gjorde med meg; Overså meg elegant.

La lærdommen bli at dersom neste hovedutsiller også har et kjæledyr med seg, så skal det ikke glemmes under åpningen!!!

Etter at åpningen er gjort er det av med finstasen og på med treningstøyet, for da skal det kriges i volleyball mot de andre bygdene i marka. Jeg stiller på Fløystad sitt lag, og skal selvfølgelig slå Myrnes som har en tendens til å være nokså store i kjæften!

Høy temperatur og ukjente ganger

Pjuh, 2 dager igjen. Og listen over "ting å gjøre" blir bare lengre og lengre for hver dag. Ironisk, når man føler at man faktisk bare jobber mer og mer jo nærmere festivalstart det nærmer seg. Pulsen går fort, svetten siler, folk svirrer rundt som svartfluer. Og man skulle tro at Gállogieddi var som en kumøkk, for det svirrer folk rundt overalt. Det er en opplevelse og komme innom å kjenne på temperaturen, ikke bare i lufta, men også blant folkene som jobber. Man kan kjenne at pulsen er noe høyere hos alle, og faren for å få seg et slag av andres puls er så absolutt tilstede. Men det er bare å svirre videre, for ingen vet vel bedre enn nettopp de folkene som tilsynelatende svirrer rundt om hva som skal gjøres ikke gjøres før Márkomeannu 2009 starter.

I 10 år har nå folk i markebygda jobbet med Márkomeannu i sommervarmen, på dagslyse netter, mens andre har hatt helligdagsferie, i høstmørkets timer ensom på en hybel, på datasaler rundt omkring på universiteter og høyskoler mens man egentlig burde ha gjort noe med hjemmeksamen. Og når Márkomeannu nå skal feire 10 år er det nettopp alle de frivillige som virkelig fortjener gratulasjonsklem og rødbrus med et kakestykke til.

Det lurer lyn og torden i luften, og man vet aldri for sikkert om det kommer regn fra skyfri himmel. Varmt er det uansett, og da var det godt igår å kunne snike seg under jordens overflate. På fredag skal de mellom 12 og 17 år få oppleve eventyr i Trollkjerka. Og siden guiden ikke har vært i Trollkjerka mer enn en gang tidligere, måtte man dit å bli bedre kjent med den i går. Flott grotte med alt man kan ønske seg: Vandring langs rennede bekk. Vertikale utfordringer. Stor majestetisk hall med kalkhvite vegger. Og for de som virkelig ønsker eventyr finnes det en gang som leder til en annen gang, til flere ganger, til ny etasje både oppover og nedover. Det er med andre ord noe for enhver. Og nei, ikke bli redd for at guiden er uerfaren, selv om han bare har vært i Trollkjerka en gang før. Guiden har guidet i grotter i Nordland ved flere anledninger.

Back to work. Ringing og mailing :-)

Rusfri festival i beredskap mot svineinfluensa

Fredag; 5 daga til festivalen starter. Sitter hjemme hos mamma og pappa og oppererer som 1881 for resten av familien. Jeg søker som en gal på nettet etter antall innbygere i ulike kommuner. Harstad hadde rundt 23.000, Narvik rundt 18.000, Evenes kommune rundt 1300, Skånland nesten 3000 og tilslutt Tjeldsund med rundt 1300. Tromsø har over 50.000 og cirka 700-800 muslimer. Det var et liten løft i kunnskapsbasen. Og med nydelige koteletter grillet av pappa himself så kommer kunnskapen til å sildre rundt i kroppen.

Søster Wenche, ja hun er sykepleier, kom med nyttige bidrag til jakten på sprit til en rusfri festival. Vi må bestille snarets mulig og forsøke å bruke samme leverandør som Skånland kommune sin hjemmetjeneste. Sprit må vi ha til den rusfrie festivalen, MEEEEN ikke hvilken som helst sprit, men håndsprit. For på festivalen vår skal ethvert forsøk på inntredener av basselusker fra den truende svineinfluensaen bli stoppet. Alle forsøk på å smitte våre gjester skal møte hard kamp med håndspriten. God gammel nevekamp! Overlever de den, da er det dessverre ikke så mange andre forebyggende tiltak vi kan gjøre, annet enn å avlyse hele festivalen...

Ellers allers, som folket pleier å si, ja så går alt bra. Festivalens praktiske gjøremål-liste begynner å bli kort. Bodene er kommet opp, men ennå uten plast, det kommer på fredag morgen. Kjøkkenvertene har fått sitt kjøkken på plass. Scenen er for øyeblikket arena for kunstnerisk skiltmaling i regi av Susanne. Snart på tide at hun får et laken for arbeidet som kan brukes til ekstrem utfoldelse.

Lillesøster Issa har for øyeblikket blitt den "ærede" bærer av den rødprikkete klatretrøya. Ufrivillig og ufortjent. Men det forklarer hennes våte perler som trippet i fra pannen under møtet i dag. En bekymret storesøster trudde dette var et skummelt varsel om at vaktlistene ikke var under kontroll. Heldigvis var det bare hun som klatret mot toppen i en langsom tour hvor de hvite blodlegemene tilslutt måtte gi tapt. Fansen gråter! Og Arnt må fortsette touren uten Issa ved sin side. Kom igjen Arnt!

"Six feet under" og i morgen håper jeg at jeg får sove litt lengre enn i dag. Enhver trenger søvn i hektiske sommertimer. Og takk værgudene for regnet vi får, da slipper dugnadsarbeiderne og bli så steike svette. Nå er det helg og det skal jeg kanskje tillate meg å merke.

Jubileumsåret

Vi skriver tirsdag 14.juli 2009. 15 dager til Márkomeannu begynner å feire seg selv for 10 år med identitesskapende arbeid, arbeid med samisk musikk og kultur, 10 år med brennede engasjement og glede og mange herlige bidrag i fra frivillige.

Lenge siden denne bloggen ble oppdatert. Noe som i grunn er undøvendig å skrive, fordi det skjønner man jo fort uansett. Om noen hadde trodd at Márkomeannu var død fordi bloggen bare lå og samlet støv, de tok feil.

15 dager igjen, og festivallederen sitter på kontoret på Várdobáiki og kan ikke bite mer negler, fordi de er allerede nedspist, og venter på at en stor bil, type lastebil/trailer, skal rulle inn på plassen utenfor med den gledelige meldingen om at: Márkomeannus brosjyrer og plakater er nå kommet! Avtalen var å få dem ut i posten idag, men lite å gjøre med det når den store bilen ikke synes å komme med det første. Men den kommer nok, og da ordner alt seg. Og når den kommer skal jeg kjøre med en plakat til info-tavlen nede ved sekretaritat slik at Ole får tilfredsstilt sitt savn etter å ha noe Márkomeannu på den tavlen.

Jeg trenger mat, slik at når bilen kommer så er jeg klar :-)